Når far skal dø – tanker fra et gestaltblikk

Pappa har fått alvorlig kreft. Legene sier han kommer til å dø.Det er så rart å skrive det. Ordene er sanne, men kroppen min vil ikke helt tro dem. Det er som om noe i meg prøver å holde virkeligheten på avstand, litt til.

Jeg merker at jeg hele tiden pendler mellom to poler: Jeg vil være nær, men jeg vil også beskytte meg. Jeg vil være sammen med ham, men jeg vil slippe å kjenne på alt som skjer når jeg gjør det.Noen ganger sitter jeg sammen med han i stuen og kjenner meg rolig og nær. Andre ganger får jeg lyst til å flykte – ut i frisk luft, tilbake til det "trygge" som jobb, eller hjem til meg selv.

I gestaltterapi snakker vi om kontaktgrensen – stedet der jeg møter verden, andre mennesker, og meg selv. Når jeg er hos pappa, kjenner jeg tydelig hvordan den grensen lever: jeg åpner og lukker meg, strekker meg ut og trekker meg tilbake. Det gir mening. Det er ikke svakhet. Det er menneskelig.

Å være var – midt i smerten

Noe av det jeg har lært gjennom gestalt, er varhet. Å legge merke til det som faktisk skjer, her og nå – i kroppen, i følelsene, i relasjonen.Når jeg besøker pappa, prøver jeg å være var. Jeg kjenner håndtrykket hans, se hvordan han sitter i stolen sin, hvordan pusten hans endrer seg. Jeg merker hva som skjer i meg når jeg ser ham sove der borte i stolen sin. Det er ikke alltid behagelig, men det gjør meg mer levende.

Jeg prøver også å legge merke til hvordan jeg legger merke. Varhet på varhet. For eksempel: når jeg kjenner at jeg holder pusten, ser jeg det og tenker: «Aha, nå beskytter jeg meg.» Da kan jeg velge – vil jeg fortsette å beskytte meg, eller våge litt mer kontakt? Bare det å legge merke til det, gjør en forskjell.

“Awareness – by itself – is curative.” – Fritz Perls

Familien som felt

Når døden nærmer seg, våkner gamle mønstre i familien.Hvem tar ansvar? Hvem trekker seg unna? Hvem prøver å fikse alt?Gestaltterapi snakker om feltet – alt som skjer mellom oss, ikke bare inni hver enkelt. Når jeg klarer å se familien som et felt, kan jeg puste litt lettere. Jeg trenger ikke bære alt personlig. Jeg kan si «jeg orker ikke mer akkurat nå», uten å føle skyld.

Sorg som bevegelse

Jeg oppdager at sorgen lever sitt eget liv. Noen dager er den som en stille tåke, andre ganger som en bølge som slår meg i bakken. Gestaltforståelsen hjelper meg å ikke prøve å stoppe den. Sorg er bevegelse. Den trenger rom – i gråt, stillhet, skriving, eller i å sitte sammen med noen uten ord.

Når jeg lar sorgen få plass, merker jeg også kjærligheten tydeligere. Det er som om de to henger sammen. Smerten er ikke fravær av kjærlighet, men et uttrykk for den.

Det ekte fremfor det perfekte

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg skal si til pappa. Ordene blir små. Men gestalt har lært meg at det viktigste ikke er hva jeg sier, men at jeg er der – ekte, ærlig, nær.Noen ganger sier jeg bare: «Dette er vanskelig, pappa.» Og da ser jeg at også han mykner.Ekte kontakt er sjelden pen eller perfekt, men den er levende.

Å leve med døden

Når jeg dra etter å ha vært på besøk hos min far, ser jeg ofte lyset ute på veggen på huset deres. Jeg legger merke til lufta, lydene, trærne. Alt virker mer intenst.Gestaltfilosofien sier at liv og død hører sammen. Døden minner oss om livet. Når jeg virkelig tar inn at pappa skal dø, kjenner jeg samtidig hvor dyrebart livet er.

Jeg vet ikke hvordan man “håndterer” noe sånt. Kanskje det ikke handler om å håndtere i det hele tatt. Kanskje det handler om å være. Å møte virkeligheten med varhet, tillate sorgen, og stole på at bevissthet i seg selv har en helende kraft.

Akkurat nå prøver jeg å være der. Med ham. Med meg selv. Med livet – slik det er.

“Fear is excitement without the breath.”

– Fritz Perls