Farvel pappa – en gestaltterapeutisk refleksjon

På sykehusetJeg sitter ved sykesengen og holder pappa i hånden. Når jeg legger merke til hva som skjer i meg, kjenner jeg varmen fra hånden hans og samtidig hvor tynn og skrøpelig den er. Jeg registrerer hvordan knoklene trer tydeligere frem under huden. Hånden hans hviler tungt i min. Jeg tror jeg kjenner et lite trykk tilbake – kanskje det er bare min fantasi, men akkurat nå ønsker jeg å være i denne fantasien. I et gestaltperspektiv legger jeg merke til hvordan fantasien trer frem som en figur som støtter meg i øyeblikket: den gir mening, den gir kontakt.

Samtidig kjenner jeg klumpen i halsen, den brennende følelsen, fuktigheten bak øynene. Kroppen gjør seg tydelig. Jeg prøver å holde tårene tilbake; jeg presser klumpen nedover mot brystet. Her blir jeg var på min egen regulering av affekt – en bevegelse mot selvstøtte, men kanskje også en begrensning av full kontakt.

Pappa ligger med øynene åpne. Jeg ser på ham, og han ser på meg. Stillheten fyller rommet, men jeg registrerer også lyder fra korridoren – en veksling mellom det intime og det ytre, mellom nærkontakt og bakgrunn. Pappa har ikke lenger ord, men jeg legger merke til tåren i øyekroken hans. Igjen kommer klumpen opp fra brystet mot halsen. Noe i meg beveger seg frem mot kontakt: jeg kjenner behovet for å si noe. Stemmen min er gråtkvalt, men jeg klarer å presse frem ordene: «Det er greit, pappa.» Det blir ikke mer. Kanskje jeg ikke klarer mer, kanskje dette er hva øyeblikket rommer. I gestaltterapi ville jeg si at dette er kontaktens grenser – stedet hvor jeg møter både mine muligheter og mine begrensninger.

Mamma kommer inn igjen. Jeg holder fortsatt pappa i hånden, men når hun trer inn, skyves han litt i bakgrunnen for meg. Jeg merker hvordan klumpen og sårheten avtar. Dette blir en tydelig bevegelse av defleksjon, slik Perls beskriver: en vending bort fra intens kontakt som reduserer ladningen. Jeg opplever det som en god defleksjon – en nødvendig regulering. For midt i sorgen vil jeg være sterk og støttende for mamma.

Jeg legger merke til hende: hun ser sliten ut etter å ha vært her så lenge. Jeg kjenner varme i brystet når jeg ser henne. Jeg smiler og spør om kaffen var god, og om hun er trøtt. Hun smiler tilbake, setter seg på den andre siden av sengen og svarer ja. I dette lille øyeblikket kjenner jeg hvordan kontakten med henne blir figur, noe jeg kan lene meg inn i. I gestaltterapien ville jeg sagt: her skifter feltet, og jeg regulerer meg selv gjennom relasjon.

Etter at pappa har reist

Vi sitter sammen på rommet: mamma, min bror, søster – og pappa, som nå har tatt sitt siste pust. Når jeg holder hånden hans, er den fortsatt litt varm. Jeg får behov for å sette meg ned ved siden av sengen igjen, og jeg følger denne impulsen. Vi snakker litt om løst og fast. Kanskje for å holde avstand til sorgen som ligger tungt i rommet – et nytt eksempel på defleksjon som kontaktregulering, en måte å være i det utholdelige på uten å bli overveldet.

Pappa ønsket å dø. Han hadde hatt det vondt, helsen var dårlig, livet ble for tungt. Det er både fint og trist: fint at han fikk slippe smerten, trist at vi mistet ham. Her kjenner jeg igjen fenomenet samtidig motstridende figurer – flere følelser som eksisterer parallelt og får skifte på å tre frem.

Når jeg omsider kommer hjem den natten, legger jeg meg i sofaen. Og der, endelig, kommer tårene. Først én, så to, tre, fire. Jeg merker hvordan kroppen slipper litt. Midt i sorgen kjenner jeg en form for mestring: Jeg gråter. Ikke mye, men nok til at jeg kjenner kontakt innover – med meg selv, med tapet, med pappa.

I gestaltterapi ville jeg si at dette var øyeblikket hvor jeg igjen kom i fullkontakt. Tårene som ble holdt tilbake ved sengen, får komme når feltet er annerledes – når jeg er alene, når situasjonen er mer overkommelig. Det er her organismens selvregulering får fullføre en bevegelse som tidligere var for mye.

I tiden etter pappas død merket jeg hvordan sorgen kom i bølger. Noen ganger stille og varm, andre ganger tung og altoppslukende. Jeg la merke til hvordan jeg beveget meg mellom ulike figurer: savn, takknemlighet, lettelse på hans vegne, og den rå sorgen over å miste ham. I gestaltterapeutisk forstand ble dette en prosess der jeg gradvis tillot meg å være i hele feltet av erfaringer, uten å dømme dem eller rangere dem. Jeg kunne gråte når kroppen trengte det, smile når minnene var gode, og kjenne savnet som en stille strøm i bakgrunnen. Slik erfarte jeg at både sorg, glede og savn kunne eksistere samtidig – ikke som motsetninger, men som ulike sider av det samme båndet til pappa. Jeg så også hvordan vi i familien bearbeidet på forskjellige måter. Mamma fant ro i å være praktisk og holde orden i alt som fulgte etter dødsfallet – kanskje en form for handling som måte å holde sorgen litt på avstand, en defleksjon som ga henne pusterom. Min bror var hjemme med henne i denne perioden. Jeg ser for meg at han hjalp henne med praktiske ting, men at han også var også en slags ro i huset, en nærværende støtte. Jeg har tanker om at han bar sorgen mer stille, gjennom handlinger heller enn ord, og hvordan hans måte å være til stede på ble en viktig støtte for mamma. Han skapte en mykhet rundt henne, en trygghet i det kjente, uten å gjøre så mye ut av det. Det blir for meg hans form for kontakt og omsorg. Søsteren min så jeg ikke så mye i tiden etter pappas død, men jeg tenker at hun fant mye trøst og støtte hos sin samboer. Der hun hadde sitt nærmeste felt, der hun kunne lene seg på noen som sto henne nært i hverdagen. Samtidig stilte hun opp for mamma når det trengtes – i de situasjonene hvor hun kjente at hun hadde rom og kapasitet. Det ble hennes måte å bidra på, og også hennes måte å regulere sorgen. Hun vekslet mellom å være i sitt eget trygge rom og å tre frem for familien når det var nødvendig. Også det ser jeg som en gyldig og sunn bevegelse i møte med tap.

I et gestaltperspektiv blir disse forskjellene tydelige uttrykk for hvordan vi hver for oss regulerte oss innenfor det samme feltet av sorg, kjærlighet og forandring. Vi var i den samme hendelsen, men med ulike behov, ulike støttesystemer og ulike rytmer. Og nettopp det – at vi kunne få lov til å være forskjellige – ble en støtte i seg selv.

Når jeg ser tilbake nå, kjenner jeg at sorgen har endret form. Den er ikke borte, men den lever sammen med gleden over pappa og savnet som fortsatt forbinder oss. Jeg bærer med meg at jeg kunne stå i min egen prosess, samtidig som jeg så og anerkjente hvordan mamma, bror og søster fant sine egne måter å navigere i tapet på. I det ligger en form for heling: å kunne være i kontakt både med seg selv og med de man er glad i – hver på sin måte.

Som Fritz Perls så presist formulerer det:

«Nothing changes until it becomes what it is.» — Fritz Perls

For meg favner dette essensen av sorgprosessen: at først når jeg lot tapet, savnet, tårene og øyeblikkene av glede få være helt det de var, kunne noe i meg begynne å forandre seg og finne ro.